Stillbilde fra "Genesi" av Abstract Birds

Godt nytt år, kjære bloggleser!

Som åpning av det nye året har jeg lyst til å trekke frem det nydelige verket “Genesi” av den italienske duoen Abstract Birds. Verket er en live audovisuell performance, der lyd og bevegelig bilde påvirker hverandre gjensidig. Hver fremføring er altså unik. Her kan du se videoutdrag av en fremføring av “Genesi” (øverst på siden). Pedro Mari og Natan Sinigaglia, som utgjør Abstract Birds, kaller seg “visual music artists”, og knytter seg dermed til en tradisjon som går tilbake til 1700-tallets fargeorgler, Kandinskys malerier fra og med 1911 og en gren av 60-tallets tidlige videokunst. “Genesi” er – passende for starten på et nytt år – en visualisering av skapelse og nytt liv. Under (og øverst) er noen flotte stillbilder, hentet fra duoens hjemmeside www.abstractbirds.com.

Solveig

Stillbilde fra "Genesi" av Abstract Birds

Stillbilde fra "Genesi" av Abstract Birds

Stillbilde fra "Genesi" av Abstract Birds

Stillbilde fra "Genesi" av Abstract Birds

Nå er første bind av trebindsverket “SE Trøndelag! Kunst og visuell kultur i midten av Norge” kommet ut! Kan kjøpes fra Tapir Akademisk Forlag her. Redaktørene er Ingvar Aa. Klingenberg, Johan Fredrik Urnes og Robert Øfsti. Selv er jeg bilderedaktør. Bind 2 og 3 kommer ut i løpet av våren 2011. Men ingen grunn til å vente med å skaffe seg bind 1:) Her er baksideteksten:

SE Trøndelag! presenterer landsdelens visuelle historie i tre bind. Verket tar for seg en periode på over ti tusen år – fra sporene etter den første trønder i eldre steinalder, og fram til kunst og annen visuell kultur i vår tid.

Første bind viser hvordan mennesket satte sitt preg på landskapet da isen trakk seg tilbake. Helleristninger og gravhauger er blant de eldste visuelle sporene etter trøndere som har bodd i grophus, kongsgård og loft. Smykker og våpen forteller om sans for form og funksjon. Verdens nordligste katedral – Nidarosdomen – står som høydepunktet i norsk byggekunst før reformasjonen. Dette og mye mer trer levende fram for leseren gjennom tekst og flotte bilder.

SE Trøndelag! gir ny kunnskap og gode opplevelser, både under leselampen og ute på tur. Verket er en rik kunnskapskilde til bruk i skolen, og vil være viktig lesning for studenter og fagfolk innen kunst-, kultur- og reiselivsfag. For kulturforvaltning, -forskning og næringsliv dekker verket et lenge følt savn.

Verkets forfattere har tilknytning til undervisning, forskning og formidling innen kunst- og kulturfag i Trøndelag.

Kjell Varvin. Foto: Ulf Rokkan

Av Solveig Lønmo. Tidligere publisert i Billedkunst 6-2010.

– Tingene gir seg selv, sier Kjell Varvin, og arbeider i et forrykende tempo. Med en installasjon om dagen, kan han også daglig poste ferske fotografier på bloggen sin, som han anvender som visningsrom.

Det er heller uvanlig at slike verk får lengre levetid enn én dag. Når Billedkunst møter Varvin i forbindelse med hans separatutstilling i Galleri Trafo i Asker, nyter installasjonene et uvanlig langt liv. Kunstneren er lettet over at de alle sammen fortsatt står og ikke har falt sammen. Det er en grunn til at utstillingen har tittelen «Ustabile variabler».

Utstillingen i Galleri Trafo. Foto: Kjell Varvin

Improviserte installasjoner

– Hvordan arbeider du frem mot en utstilling som denne?

– Selve utstillingsarbeidet startet faktisk bare fem dager før åpning. Da fylte jeg opp bilen med materialer, lempet alt sammen i utstillingslokalet og satte i gang med å bygge installasjoner. Alle verkene er nye. De er komposisjoner jeg ikke har prøvd, men flere av materialene og komponentene har inngått i verk tidligere. Jeg lar rommet få styre valgene jeg tar. Materialene kommer sammen i energiske konstellasjoner, jeg hjelper dem å møtes. Prosessen er ren improvisasjon.

– Å improvisere i musikken betyr jo ikke å spille fritt uten mål, struktur og mening. Det å lage god kunst på stedet, i øyeblikket, krever lang erfaring og et velutviklet repertoar av muligheter. Din prosess må ha startet for lenge siden, for det «svinger» av din utstilling?

– Jeg gjør øvelsene mine hver dag. Morgenen i atelieret starter med å finne materialer for en ny installasjon. Jeg bygger den opp i et hjørne av rommet, og når jeg er fornøyd fotograferer jeg den. Den er flyktig, og demonteres samme dag. Kanskje lager jeg en til senere på dagen.

– Fotografiene blir verdifull dokumentasjon og får en slags verksstatus i seg selv. Du bruker bloggen din som galleri?

– Ja, jeg legger ut bilder der stort sett hver dag. Jeg har flere blogger, og de får stadig nye avstikkere. Hvert prosjekt får sin egen side, så jeg brer om meg på nettet. Bloggingen bruker jeg ikke først og fremst for å få tilbakemeldinger, men for å presentere det jeg driver med. Men det er selvfølgelig gøy når kommunikasjon oppstår. En amerikansk diktblogger skrev poesi om et av bildene mine en gang. Hun hadde snappet det opp helt tilfeldig.

– Tilfeldighet er også viktig i din egen metode, og du sier du liker overraskelser?

– For meg er det fruktbart å gi fra meg kontrollen. Da jeg kom til Galleri Trafo, sto skruene i veggen fra den forrige utstillingen. Jeg lot dem være, og bygde opp mine arbeider med dem som utgangspunkt. Deretter gir tingene seg på en måte selv, særlig hvis jeg ønsker å være så åpen som mulig og greier å viske ut forventninger og erindringer om tidligere komposisjoner. Jeg likte å hoppe på ski som unggutt, og følelsen av bare å hive seg uti det var nervepirrende og befriende. Den samme spenning og risiko vil jeg ha som utgangspunkt i kunsten. Da blir arbeidet fantastisk moro!

07.09.10 av Kjell Varvin. Foto: Kjell Varvin

Å aktivere rommet

– Kalles verkene «ustabile variabler» kun fordi de lett ramler sammen?

– Det stemmer at jeg er lettet når jeg rekker å fotografere dem. Tittelen viser til de mange variasjonene jeg lager, og deres korte varighet. De er ikke ment å skulle eksistere permanent. Jeg anser dem som forslag eller muligheter. Jeg stopper å jobbe på dem når de «sier fra» at det er nok. Når det gjelder et helt rom, skal det ikke så mye til før veggene aktiveres og samles.

– Du er generelt opptatt av romopplevelse?

– Gallerirommet i Trafo er svært tiltalende. Det «går opp» i sine proporsjoner. I alle rom gjelder det å finne samsvar mellom den egne kropps dimensjoner og de gitte omgivelsene. Jeg tenker ikke bare på de fysiske proporsjonene, vi har også et mentalt behov for å finne vår posisjon. Man kan tenke seg et nett av linjer og punkter med koordinater som dekker både romlige og temporære dimensjoner. I dette nettverket skal man finne seg til rette og utgjøre en del av et hele. Hvert øyeblikk og hver posisjon er unik, alt foregår i en stadig omskifting. All eksistens dreier seg om denne ene tingen, en intens opplevelse av å være levende tilstede, en følelse av funksjon og deltakelse i en aktualitet.

– Både ut av de egenskrevne tekstene du har lagt ut på bloggen og av måten du formulerer deg på, får jeg inntrykk av at du filosoferer en del. Du virker også å ha kontroll på en hel del teori på et spenn av områder. Har du noen favoritteoretikere?

– Jeg har lest minimalt! Og når jeg leser om interessante saker som for eksempel kvantefysikk, skjønner jeg ikke stort. Det lille jeg snapper opp, omsetter jeg til tegning. Slik prøver jeg å orientere meg innenfor noe som heter… virkeligheten. Jo da, jeg er nøktern, men liker å lette fra bakken.

06.10.10 av Kjell Varvin. Foto Kjell Varvin

Rent visuelt

– Verkene dine, slik jeg ser dem i utstillingen, henvender seg også primært til sansene og kroppen i bevegelse, og virker ikke som de skal illustrere verken en teori eller en spesiell fortelling?

–Jeg ønsker ikke å skape narrativer eller legge til rette for bestemte assosiasjonsrekker. Jeg vil rett og slett lage visuelle løsninger som fungerer. Det er kun det jeg bryr meg om. Installasjonene er hva du ser. Slik føler jeg tankemessig slektskap til amerikanske minimalister som Donald Judd og Sol LeWitt. Sistnevnte var jeg assistent for ved et par anledninger, da jeg jobbet på instruksjoner fra ham i utførelsen av veggtegninger i henholdsvis Henie Onstad Kunstsenter og Oslo Kunstforening.

– Noen av tegningene dine bringer nettopp LeWitt umiddelbart i mente. De korte linjene i mer eller mindre ordnet samspill, er noe dere har til felles. Når det gjelder valg av bakgrunn for linjespillet: Det er noe med deg og gule kvadrater?

– Gult er en nødvendighet. Blått er nært knyttet til motiver som himmel og hav, men med gult er alt mulig. Fargen er fri, man forventer seg ikke noe av den. Og det samme opplever jeg med kvadratet: Et liggende rektangel er for landskap, et stående for portrett. Et gult kvadrat er så visuelt frigjort jeg kan få det.

2008 av Kjell Varvin. Foto: Kjell Varvin

Flere dimensjoner

– Du har en solid utdanningsbakgrunn, og har jobbet lenge som kunstner. Hvilke opplevelser og erfaringer har du hatt mest nytte eller utbytte av?

– Det var heldig at jeg kom meg ut av landet for en periode på 1950- og -60-tallet. Da var Norge veldig konformt, med hatt, frakk, kalosjer og paraply. Man skulle ikke skille seg ut. Da jeg satte beina på spansk jord, opplevde jeg for første gang hvor kaotisk verden egentlig er. Krøplingene fra borgerkrigen akte seg frem på brett, tiggergutter løp omkring. Jeg fikk øynene opp for deler av befolkningen Oslo ville gjort alt for å skjule. Mitt verdenssyn, altså kanskje særlig min visuelle verden, ble totalt forandret. Kaos er uhyre interessant.
– Et annet viktig, men helt annerledes vendepunkt var da jeg oppdaget mulighetene i sveiset stål. Disse oppfylte drømmen om å kunne trekke streken ut i rommet. Det var da jeg kom til Bergen i 1993 for å utføre et utsmykningsoppdrag, at jeg følte et sterkt behov for å gi veggen det klare linjespillet den fortjente. Siden har jeg sveiset mye stål, og jeg anser teknikken som en logisk forlengelse av tegning.

– Du slekter til konstruktivister som Tatlin, som i likhet med deg, brukte hjørnet aktivt for å skape kontinuitet mellom skulpturen og det arkitektoniske rommet som også tilhører betrakteren. Kikker du gjerne bakover?

– Det er klart at mine arbeider kan plasseres i en modernistisk tradisjon. Det formale er autonomt, og redusert til det enkle og rene. Jeg har forbilder i flere av 1900-tallets ismer. Generelt kan jeg si at jeg føler affinitet, men ikke avhengighet. Jeg jobber slik det er naturlig for meg.

– Og det er jo ikke tvil om at dine linjer og flater har gjennomslag i 2010. Du har stilt ut sammen med mange unge kunstnere i gruppeutstillinger i det siste. Noen tanker om hva det er som slår an?

– Jeg er overrasket, men det kan være at improvisasjon og humor er tiltalende. At man ubekymret forholder seg direkte til det visuelle, og at tanken kan frigjøres.

Kjell Varvin (f. 1939 i Bærum) er billedkunstner med utdanning fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, École Superieure des Beaux-Arts i Paris, Bellas Artes i Sevilla og O’Porto, og Artes y Oficios i Barcelona. Han har stilt ut jevnlig siden 1960-tallet og har utført en rekke utsmykningsoppdrag. De tre siste årene inkluderer separatutstillinger i Tegnerforbundet, Galleri Erik Steen og Galleri Trafo, og deltakelse i gruppeutstillinger som Tegnebiennalen, Skulpturbiennalen og TEMPO. I høst starter han arbeidet med en omfattende utsmykning i Lørenskogs nye kulturhus. Noen av Varvins blogger er installart.blogspot.com, installtrafo.blogspot.com og tegnespot.blogspot.com.

Edvine Larssen og Marte Hukes ”Side 56”. Foto: Artscene Trondheim

Publisert i Adresseavisen 06.09.10

Trøndelagsutstillingen 2010
Dora 5.-26.september
Nord-Trøndelag Fylkesgalleri 9.-30.oktober

Det er ikke så mange overraskelsene i årets Trøndelagsutstilling. Flere ”travere” går igjen, og de viser seg fra sin sikre side. Deres på hver sin måte egenartede og velutviklede formspråk gir utstillingen en viss tyngde. Men i Trøndelagsutstillingen vil jeg helst se satsningene og utprøvningene, ting jeg ikke har sett før.

Flesteparten av utstillerne er av yngre generasjoner. Disse skulle man forvente kunne vise de ønskede utprøvningene. Det gjør flere av dem, men en god del av kunstverkene er stilt ut tidligere, i andre sammenhenger. Er utstillingen rettet mot blikket utenfra, den som ikke har besøkt utstillinger i regionen på en stund? Mine forventninger er muligens urealistiske, og ”det nye” er heller ikke noe krav i Trøndelagsutstillingens statutter. Mangfold er derimot en tilsiktet kvalitet som absolutt er nådd. Utstillingen inneholder 55 verk av 46 kunstnere, og de fleste tenkelige kategorier av billedkunst.

Det kan se ut som internasjonale strategier fra ti-femten år tilbake har innhentet oss. Referansefigurer som Felix Gonzalez-Torres og Olafur Eliasson spøker i verkene som er bygget av lys og speil. Nicolai Schaanning Larsens ”Not yet titled” er et lekkert todelt verk, med lysrør lagt diagonalt over henholdsvis hvitt og sort papir. Installasjonen griper med sin enkelhet og direkte sanselige henvendelse. Edvine Larssens ”Side 56” er en klase matte lyspærer preget med enkeltstående ord, hentet fra en diktsamling av Marte Huke. Man kan forsøke å binde ordene sammen slik at de gir mening, men poesien ligger kanskje heller i fragmentene, og ikke minst i det visuelle. Runa Sandnes er kunstneren bak speilinstallasjonen ”8 lines”. Den gjør akkurat det Eliassons ”Seeing Yourself Seeing” (2001) gjør, nemlig speiler betrakteren samtidig som hun betrakter gjennom transparent glass. Ikke desto mindre er Sandnes’ arbeid både aktuelt og virkningsfullt; det både samler og aktiviserer rommet mellom kunstverkene, og bevisstgjør sitt publikum.

Nicolai Schaanning Larsens ”Not yet titled”. Foto: Artscene Trondheim

Flere gode fotoarbeider preger utstillingen. To av dem er Joakim Moldestads ”Breakfast Project” og Elin Andreassens portretter fra Trondheim Verft. Moldestads frokostspiser formidler melankoli og ensomhet med fine virkemidler. Andreassens stolte arbeidere gir på sin side innblikk i en litt usynlig verden der samarbeid og flersomhet er av betydning. Begges arbeider er godt komponert, og uttrykker viktige historier.

Ann Iren Buans lille animasjon i en plastkopp er et fengslende innslag, likeså Arna Kristine Lund-Johnsens tidsfilosofiske broderi. Den merkeligste overraskelsen er likevel maleriet til Julie Ebbing. Med et direkte formspråk, ikke så ulikt det tyske mellomkrigsmaleriet med Otto Dix og Rudolf Schichter, har hun fremstilt to sære typer på café. De glorete fargekombinasjonene og den sterke kontrasten mellom lys og mørk tilfører motivet en litt uhyggelig, ekstatisk stemning. Bildet er keitete og lite skolert utført, noe som kun er med på å trekke oppmerksomheten ytterligere. Det forbauser meg at jeg digger det. Det var visst slikt jeg ville ha.

Anmeldt av Solveig Lønmo

Julie Ebbings “Kan hende det var på Credo”. Foto: Artscene Trondheim

Det er ikke noe galt i at kunst vekker latteren, men hvem fikk med seg at dette verket handler om BDSM? Foto: Solveig Lønmo

Publisert i Adresseavisen 23.08.10

“PKUNST”
Pstereofestivalens kunstprogram
Marinen
20. – 21.august

Hvilken rolle skal visuell kunst spille på festival? Det finnes en rekke strategier, og opptil flere fallgruver. Dersom kunsten presenteres som autonome verk, kan den i verste fall bli stående på siden som noe malplassert og påtatt. Veves den tett sammen med det musikalske, blir kunsten lett ren dekor. Pstereos varierte kunstprosjekter prøvde ut ulike posisjoner, men lyktes ikke helt i verken den ene eller den andre. Det ble enten for subtilt, eller rent klovneri.

Pkunst, programmets fine navn, besto av fem prosjekter utført av syv studenter fra Kunstakademiet. I tillegg var Pstereo visuell på andre måter, som den flotte resirkuleringsstasjonen, ”Ståles Status” med sine poetiske punchlines, og det dramatiske sceneteppet på Elvescenen. De fem uttalte kunstprosjektene befant seg på mingleområdet ved inngangen. Umiddelbart oppsiktsvekkende var Philip Buer Elvegårds skilt med store bokstaver: YOUARENOWHERE, og Matilda Höögs skjermmaleri med inviterende hull til publikums fjes. Elvegårds budskap var smart i sin tvetydighet (hvor er jeg?), men neppe særlig originalt. Skiltet mimet en sponsoreksponering eller reklamekampanje, og fikk antakeligvis ikke mer oppmerksomhet enn slike. Höögs interaktive maleri ga området et tivolipreg, og trigget mang en latterkrampe i løpet av helgen.

Tian Millers poetiske “May we come closer”. Foto: Solveig Lønmo

Slett ikke oppsiktsvekkende, var Tian Millers små gipsballer hengt opp i et av lønnetrærne. Jeg kunne lese at de hadde teksturen til en gammel duk, men det var kun zoom-funksjonen på kameraet mitt som kunne vise meg det. Verket heter ”May we get closer”, og ja, det vil vi gjerne, for fra bakken ble kulene nesten usynlige. Forhåpentligvis ble de lagt merke til når lyskastere delvis traff dem etter mørkets frembrudd. Det er modig å stole på det stillferdige, men jeg er redd denne strategien glapp i settingen.

Kirsten Skov Bjerres video på vegg fungerte fint som visuell dekor til musikken, men dens bølgende bilder ville kommet mer til rette projisert på elven, slik det opprinnelig var tenkt. ID Clinic (Karen Sørensen, Kerstin Juhlin og Wioletta Piascik), potensielt et spissfindig relasjonelt prosjekt med sminkbare ”ansiktsoperasjoner” som publikumstilbud, ble mer et ufarlig karnevalopplegg for barn. På samme måte som i Höögs maleri, ser man verken dybde eller kritisk kommentar for bare humor. Kunsten faller igjennom som ad hoc klovneri.

Årsaken til et slikt utfall er konteksten, der konsertene tross alt er hovedattraksjonen. Kunstverkene kunne kommet bedre til sin rett et annet sted, en annen gang. Likevel mener jeg kunst på festival er et gode, det gjør festivalopplevelsen både mer variert og mindre forutsigbar. Så hvordan bør det gjøres? Erik Tidemann gjorde en god versjon på Storåsfestivalen (sorry, Pstereo, for sjofelt sidesprang). Å kombinere det iøynefallende med det meningssmettede, og la det tankevekkende unngå å bli overforklart, er én måte for festivalkunst å få oppmerksomhet på i sin egen rett.

Anmeldt av Solveig Lønmo

Publisert i Adresseavisen 14.08.10

Diskusjoner og leserdebatter rundt offentlig pengebruk preges ofte av forargede kommentarer i affekt når det er snakk om finansiering av kunstprosjekter. Kanskje mangler vilje til forståelse av kunstens kvalitative verdi og innvirkning på folks hverdagsliv. Trondheim kommune har heldigvis tydelige og faste prosentrammer for sitt kunstbudsjett, og ser verdien av å prege omgivelsene med kunst. Men hva er egentlig innholdet i slike verdier?

Stefan Christiansens granittskulpturer ”Gallus Ludens” gjør sin friske entré oppover langs Ilabekken, og er med på å skape et helhetlig sted for opplevelse, identitet og nye tanker. Foto: VEGAR MOEN

Endelig fikk jeg somlet meg til dette, som jeg har tenkt på å gjøre lenger enn jeg tør innrømme. En sval augustkveld syklet jeg til Iladalen for å gå stien opp langs bekken, der Stefan Christiansens granittskulpturer ”Gallus Ludens” (”lekende fugler”) gjemmer seg i landskapet. I lys granitt har kunstneren tatt utgangspunkt i formene til kyllingknokler, men hans organiske objekter fremstår fremmedartede slik de er blåst opp i størrelse. De skiller seg fra den omringende gråsteinen også i farge, og opptrer som vennligsinnede inntrengere i det levende landskapet. Med bekkens sus i ørene, lukten av grønn sensommer og smaken av et nesten modent bringebær, ble vandringen en frydefull fest for sansene. Barnslig klatret jeg opp på en av skulpturene, og utsikten mot Ilsvika og havet var fornyet. Turen ble til en måte å oppleve byen på. Naturen og omgivelsene opplevdes gjennom kunsten.

Kunst kan gjøre oss underlig våkne. Også det som ikke inngår i selve kunstverket sees plutselig med friske øyne. Dette er en av de viktigste og mest merkbare kvalitetene ved kunst i offentlig rom, utenfor kunstinstitusjonen. Ute i byrommet smelter kunsten sammen med hverdagen, veien til og fra, og kan overraske og berike med sin uventede opptreden. Sommeren 2007 kikket man kanskje for aller første gang opp almekronene i Tordenskjoldparken bak Vår Frue. Der hadde japaneren Kawamata snekret opp ni trehytter, som gigantiske fuglereder blant bladverket. Kunst har den egenskapen å riste litt i daglige brukere av uterommet, og så nye tanker.

Ut fra målet om et helhetlig menneskesyn vokste Trondheim kommunes unike utsmykkingsordning frem i 2002, da Bystyret vedtok at 1,25 % av det samlede investeringsbudsjettet skulle brukes til kunst. Åtte år etter kan Trondheim skilte med en av landets største kunstsamlinger i offentlig rom. Samlingen er ikke bare stor; her er det også mye som er ordentlig bra. Ordningen fungerer vitaliserende for byens kunstliv, og ikke minst for byens innbyggere som brukere av kunsten. Kunst er med på å gi næring til hele mennesket (fysisk, psykisk, sosialt, åndelig). Skoler, barnehager og uteområder har fått vitamininnsprøytninger som gir brukerne både mer spennende og meningsfylte omgivelser. Kunstens trivsels- og helsemessige effekter i vanskelige perioder av livet kan pasienter og ansatte ved St. Olavs hospital skrive under på, der en rekke innendørs og utendørs prosjekter har blitt igangsatt av Helsebygg Midt-Norge i løpet av det siste tiåret.

Den nyutgitte boka ”Kunst ute, kunst inne” (Tapir Akademisk Forlag 2010) er en fin guide til oppdagelse av kunsten i kommunen. Det var denne som minte meg på, og ga meg det lille sparket til å oppsøke Ilabekken, et område jeg besøkte for første gang på de seks årene jeg har bodd her. Min lille oppdagelsesferd gjorde meg både glad og stolt. Trondheim er byen min, og den har så mye å by på, så mange ennå uoppdagede ting og områder. Alt blir så ”ekstra virkelig” første gang det oppleves. Ilabekken, som jo bokstavelig talt ble brakt for dagen da den ble frigjort fra sine underjordiske rør for få år siden (noe forfatter Per Christiansen lar meg få vite i boka), har fått et sjelfullt og levende særpreg. Kunstneren Solrun Rones har vært estetisk rådgiver i planleggingen av bekkeløpet. Med sin blikkfangende tilstedeværelse setter Stefan Christiansens skulpturer den naturlige detaljrikdommen ytterligere på spissen.

Slik kan kunst i uterom også være med på å skape en spesiell stedfølelse. Arkitekt og teoretiker Christian Norberg-Schulz har skrevet om det som oppstår når kultur, natur og menneske inngår i et samspill som lar livet ”finne sted”. Når et sted ”åpner seg for oss”, opplever vi tilværelsen ”slik den er”. I følge Norberg-Schulz bør et sted by på rike muligheter for identifikasjon. Når stedsspesifikk kunst er vellykket i samspill med plassen, som ”Gallus Ludens” er i Iladalen, merker man det han generelt kaller stedets ånd, ”genius loci”, på kroppen, og identiteten berøres. Stedsopplevelse, som i dette tilfellet kombinasjonen av naturopplevelse og kunstopplevelse, kan få trekk av noe åndelig.

Utsmykkingsprosjektene som er beskrevet i boka ”Kunst ute, kunst inne” er alle tilgjengelige for den som vil oppleve dem. Selv har jeg mye å glede meg til – og jeg skal ikke utsette utfluktene mye lenger. Om kunsten ”finner sted”, altså passer inn i og beriker plassens vesen, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det holder ikke at så og så mye penger brukes på ”masse kunst” om ikke brukerne av rommene berøres på én eller flere måter.

Det har unektelig skjedd mye i forhold til å la utekunsten speile samtidskunsten ellers. Kunst i offentlig rom behøver ikke lenger være mannsbyster på sokler. Trondheim kommunes samling speiler et mangfold, som de også i fortsettelsen må strebe ytterligere mot. Kriteriene for hva en utsmykning kan være, kan også utforskes ytterligere. Overraskelsesmomentet som temporære (midlertidige) prosjekter drar nytte av, er ikke til å undervurdere. Det nye er imidlertid ikke et mål i seg selv, og kunstverk som blir en innarbeidet del av et sted, gjerne preget av tidens og værets tenner, kan ha svært mye å si for stedsidentiteten en by alltid skal ønske å fylle sine innbyggere med.

Solveig Lønmo

Direktøren for Oslo Fashion Week svarer på kritikken at de ikke kan ha som kriterium at de som får vise klær har designbakgrunn, og eksemplifiserer med at de da måtte ha utelatt Moods of Norway. Vel, så er ikke utdanning det eneste middelet til suksess, selvlærte kunstnere og designere er det mange gode eksempler på i historien. Det går an å jobbe seg frem, noe Moods of Norway har gjort med vellykkede resultater. Men dette er noe helt annet enn når årsaken til at man får vise seg frem er at man i utgangspunktet kun er et kjent navn. Og det er vel her designernes kritikk rettes.

Hvem sin skyld er det at kreative fagpersoner ikke blir anerkjent for sin kompetanse? Kunstnerne og designerne selv? Institusjonene de har studert ved? Media?

Noe er i hvert fall feil. Hvem ville latt en annen enn en utdannet lege få holde foredrag ved en legekonferanse?

Les Nrk-artikkelen Er moteveka ein spøk?

Solveig Lønmo

Fra Leila Hafzis visning under fjorårets Oslo Fashion Week. Hafzi er en av designerne som nå kritiserer programmet. Foto: Kyrre Lien/Scanpix

Pia Haraldsen debuterer som designer under Oslo Fashion Week, som åpnes mandag 16. august. Foto: Agape

Foto venstre: SIREN LAUVDAL (tolker Makula Degenerasjon) Foto høyre: JULIE PIKE (tolker Diabetes Retinopati)

Publisert i Adresseavisen 07.08.10

“Mer enn ingenting”
16 fotografer på oppdrag fra Norges Blindeforbund
Dokkparken
24.juli – 15.august

Hvilket blikk bør anvendes på en utstilling som vipper mellom opplysningsprosjekt og kunst? Hvilke brilleglass skal man betrakte estetiske tolkninger av sykdom gjennom? Utstillingen ”Mer enn ingenting” er full av paradokser, men en vellykket variant av det den prøver å være.

Utgangspunktet er prosjektleder Dhita Siauws idé om å vise normalt seende hvordan verden ser ut med synshemmedes øyne. Med Norges Blindeforbund i ryggen, har han invitert kjente fotografer til å tolke ti ulike øyesykdommer. Resultatet er en utstilling som, etter å ha blitt vist flere steder på Østlandet i fjor, nå kan oppleves i Dokkparken på Nedre Elvehavn.

Foto: KNUT BRY (tolker Papille Hypoplasi)

De engasjerte fotografene jobber til vanlig kommersielt eller kunstnerisk, de fleste oftest det første. Et kommersielt utgangspunkt blir evident i utstillingen, som estetisk sett holder seg mest på overflaten, i det dekorative og behagelige. Det kan se ut som uskarpt fokus benyttes mer for å skape poesi enn for å skildre svaksynthet. Flere bilder er i overkant pyntelige, noe som kan virke urettferdig mot det de skal henvise til – nemlig de svaksynte informantenes formidling av sin verden. Men på den annen side er det disse vakreste bildene (Julie Pike, Siren Lauvdal, Johs. Bøe) som øver den sterkeste kontrasten til beskrivelsen av den aktuelle sykdommen, som følger i tekstform under hvert foto. I stedet for å lokke betrakteren ut i et behagelig, utvisket drømmelandskap, evner de faktisk å forsterke bildets realitet: dette er ikke ”vakkert” for den som ser hverdagen sin slik, det er virkelig – og en sterk hemning i kommunikasjon med resten av samfunnet.

Selv om det rent visuelle er hovedpoenget i utstillingen, fester jeg meg ekstra ved de bildene som går lenger på innholdsplan (Knut Bry, Guri Dahl, Damian Heinisch), i å formidle en fremmed, forvridd virkelighet. Gjennom informerende tekst får vi får vite at når øynene svikter i å sende informasjon til hjernen, fyller man gjerne mentalt inn noe i tomrommet slik at bildet skal bli fullendt. Fargesprakende, flekkete, vibrerende felt, eller fantasiens egen forlengelse av det man faktisk ser, kan tre inn som kompensasjon. I sistnevnte tilfelle er det mulig å være synshemmet uten å være klar over det. Surrealistisk? Nei, realistisk.

Foto: DAMIAN HEINISCH (tolker Diabetes Retinopati)

Det er et uttalt skille mellom ”oss” og ”de andre” i utstillingskonseptet. ”Vi” er de svaksynte, som ønsker ”dere andre” ”velkommen til vår verden”. I så måte er utstillingen pedagogisk i tilnærming, og med rette: disse verdensbildene trenger den friskt seende omverden å bli klar over. Visningsvilkårene er altfor dårlige til å kunne kvalifisere ”Mer enn ingenting” til en kunstutstilling (bulkete, ripete plaststativer yter ikke bildene den type rettferdighet), men som opplysningsprosjekt med en kunstnerisk vri, er visningen hensiktsmessig. Dokkparken er godt besøkt på solfylte sommerdager, og en formiddag på gressplenen i løpet av de kommende ukene kan få noen hver til å sette pris på evnen til å kunne se sin verden klart og tydelig.

Anmeldt av Solveig Lønmo

Carl Johan har aldri ryddet på de 27 årene han har brukt atelieret, og kunstnerskapet hans ligger derfor lagvis. På den andre siden av gangen har Marianne sitt arbeidsrom, med utstyret katalogisert og fargene sortert. Skattene er lettere å få oversikt over her. Foto: Solveig Lønmo

Publisert i Adresseavisen 03.07.10

Carl Johan De Geer & Marianne Lindberg De Geer
”Inte utan orsak”
Färgfabriken Norr, Östersund
5.juni – 12.september

Kunstnerens studio har i utallige tilfeller vært gjenstand for romantiserende fremstillinger, som et sted for ”geniet”, hans inspirasjon og kunstverkenes fødsler. Courbets berømte bilde ”L’Atelier du peintre” (1855) kan tjene som eksempel, der han i tillegg malte inn personifiseringer av alle sine inspirasjonskilder, som altså befolker rommet rundt den avbildede kunstneren selv, hans modell og staffeli. Å derimot besøke et kunstneratelier kan være en totalt jordnær opplevelse. I verkstedet er arbeidene ofte uferdige, uten sokkel eller ramme. De oppfattes råere, kanskje til og med banale; ennå ikke hentet inn i galleriets eller museets opphøyende, bokstavelig talt kunstige atmosfære. I artikkelen ”The Function of the Studio” (1970) poengterer Daniel Buren at atelieret er kunstverkets første ramme, og slik stedet der verket er nærmest sin egen virkelighet.

Men hva om hele studioet – med alle dets uferdige og bortstuede kunstverk, alle dets spor av kunst og alle dets elementer av ikke-kunst – hentes inn i galleriet? Dét er strategien det svenske kunstnerparet Carl Johan De Geer og Marianne Lindberg De Geer har anvendt for sin utstilling ved Färgfabriken Norr i Östersund. De romslige atelierene i den forhenværende skolebygningen i Stockholm har blitt nøye avfotografert og pakket ned i merkede esker, fraktet til Östersund og rekonstruert i kunsthallen. Ned til minste detalj, både når det gjelder hva som er medbrakt og hvordan det er arrangert.

Er dette interessant? Det er naturligvis spennende å se hvordan menneskene har det – atelierene er svært personlige, og speiler sine kunstnere. Familiebilder, rare ting som er samlet opp gjennom årene, blyantstreker på dørkarmen som viser ungenes høyde og alder. Som publikummer blir man en slags inntrenger, en kikker, som går helt innpå det private. De to rommene gir også et bilde av kunstnertyper, den ene dionysisk med sitt mildt sagt kreative rot, den andre apollinsk med orden, system og harmoni. Kjenner man til deres kunstnerskap fra før, kan man (særlig hos Carl Johan) finne et oppkom av detaljer, fotografier og rekvisitter fra tidligere prosjekter. Er man derimot mindre kjent med kunstnerparet, vil man gjennom dette bli godt kjent med dem. Han er fotograf, designer, scenograf, forfatter og filmskaper. Hun er billedkunstner, dramatiker og kulturskribent. Begge står bak en rekke progressive, ofte kontroversielt mottatte kunstprosjekter. Utstillingen kan leses som selvportretter, fulle av referanser til tidligere kunstnerliv. Faktisk nokså beslektet med Courbets allegoriske bilde.

Men er atelierene interessante som kunstinstallasjoner? Det er jo faktisk det de har blitt transformert til, idet de åpnet for publikum (som ikke får røre) i en kunstinstitusjon. Ser vi tilbake på Burens utsagn om at verket er nærmest sin egen virkelighet i et atelier, kan vi tenke oss at kunstverkene som finnes i de to rekonstruerte rommene er ”virkeligere” enn om de ikke hadde vært omgitt av sine hverdagslige omgivelser. Men på den annen side er de i høyeste grad utstilt, de befinner seg jo i en kunsthall. Selv studioet hjemme i Stockholm er en iscenesettelse, i følge Carl Johan De Geer selv; han scenograferer sitt atelier etter hvem som skal komme på besøk. Interiører er alltid representasjoner av tingene, aldri rene presentasjoner. Disse atelierene er ikke autentiske, men de er heller ikke kopier. Grensene mellom motsetningsfylte begrepspar viskes delvis ut i denne utstillingen, noe som gjør den teoretisk interessant i tillegg til å være et skattekammer for sansene. Tenk også hvilken radikal manøver dette er for kunstnerne selv – Marianne slipper egentlig aldri inn besøkende i sitt atelier. Nå har hun gjort det en gang for alle. Kanskje er det også den ultimate måten å ta sommerferie på, å tømme arbeidsplassen og låne bort tingene til utstilling.

Anmeldt av Solveig Lønmo

Publisert i Adresseavisen 03.07.10

PER FORMO
“Kromatiske Variasjoner”
Trondhjems kunstforening
24.juni – 25.juli

Per Formo ønsker ”å lage noe aldri før sett”. Han lykkes med det, og mere til, i sin visuelt slående og mildt sagt imponerende maleriutstilling.

Formos tidligere, noe strenge hovedfokus på primærfargene, hvitt og svart har blitt erstattet av et fargespenn totalt uten hemninger. Dette kler konseptet hans, som likevel er ”ordnet” nok til at vi kjenner det igjen. Ok, konsentrer deg: En linje følger endepunktet på en diameter som roterer i et nettverk av sirkler. Grunnsetningen er utgangspunktet for alle hans bilder, som likevel blir veldig forskjellige avhengig av linjens ulike retninger, bestemt av kunstneren. Linjen har en tendens til å lage fasettaktige, diamantlignende former. Slike lar Formo stå for seg selv i bildeseriene ”Fargetilstand” og ”Doors of Perception”. I de to hovedverkene ”Syn” anvendes prinsippet til å gi inntrykk av uendelige, fantastiske konstruksjoner Formo har vært så snill å vise oss utsnitt av.

”Khroma” er gresk for farge, selv om adjektivet kromatisk oftest forbindes med musikk. En kromatisk skala inkluderer alle halvtonetrinnene, noe Formos fargeskalaer også gjør. Han tar utgangspunkt i et stort knippe rene farger, og viser gradasjoner fra lys til mørk innen hver av dem, ved å blande inn mer og mer hvitt eller sort. Språket strekker ikke til når jeg vil navngi de hundretalls fargene Formo har blandet seg frem til med det blotte øyet. Sammenstillingen av de ulike fargenes nyanser er kanskje det mest imponerende: Rosa felt fra lysest til mørkest samsvarer med de nærliggende fiolette og turkise felt i nøyaktig samme gradasjon. Og hvordan i all verden får han det til å se ut som et transparent blått slør ligger delvis over et bånd av hvitt, svart, grønt og gult? Han har oppnådd noe jeg målbundet må kalle ”sannhet”. Og mannen er ikke en avansert datamaskin, han har rett og slett et par uvanlig godt trente øyne.

De fine nyansene får meg til å fundere over fargenes ”fasit”. Den lys gule er bare lys i forhold til den gule som er hakket mørkere. Sett ved siden av den som er enda lysere, blir den jo mørk. Ville jeg ha greid å bestemme hvilken som var ublandet og klar hvis jeg så dem hver for seg? Og ville du sett det samme som meg? Funderingene henger sammen med ordenes betydning og språkets grenser, for klarer vi egentlig å formidle det øyet oppfatter med et felles vokabular?

Per Formo: Doors of Perception, 2010

Bildeseriene ”Fargetilstand” (innrammede bilder i akryl på papir) og ”Doors of Perception” (akryl på formskjært trepanel) fungerer som oppvarmingsøvelser til de store konsertene ”Syn” (akryl på lerret). Førstnevnte serie er datert med nøyaktige datoer, noe som gjør tittelen særlig troverdig; tilstandene opplevdes nøyaktig slik, og bildene utgjør Formos kromatiske dagbok. Langt mer tidkrevende må de monumentale bildene ha vært. Her demonstreres hvordan graderte farger gir illusjoner av tredimensjonalitet og dybde. Fascinert betrakter jeg ”Syn 1” som om det viser kraftige, ensfargede rør som ligger på skrå innover i et rom, slik at lyset treffer dem på en bestemt måte. Men Per Formo er verken impresjonist eller konstruktivist, han er formalist – på sitt helt egne, rutinerte vis. Det han synliggjør er imidlertid fjernt fra alt som kan kalles rutine. Det jeg døper ”sannhet” i bildene hans er sannheter aldri før sett. Og bedre grunn finnes neppe til å utrope: Må sees!

Anmeldt av Solveig Lønmo

Per Formo: Syn 2, 2010

Publisert i Adresseavisen 26.06.10

ANNE-KARIN FURUNES
“Dialogue with Light”
Trondheim kunstmuseum
23.juni – 22.august

Østens estetiske grunnsetning tomhet – intervall – skygge blir et mantra i opplevelsen av Anne-Karin Furunes’ minimalistiske bilder. Tomheten er ikke et vakuum, men en substans.

Det er første gang internasjonalt eksponerte Anne-Karin Furunes stiller ut separat i et norsk kunstmuseum, noe som er overraskende – jeg føler at jeg har sett bildene hennes i utallige sammenhenger før. Det forholder seg nok slik, at har man først sett et bilde av henne, husker man det. Og ser man ett til, er man ikke i tvil om at det er av Furunes. Signaturen ligger i den særegne perforeringsteknikken og derav unike bildeuttrykk.

I utstillingen ”Dialogue with Light” former hundretusener av håndtrykte hull bildenes motiver. Furunes subtraherer, og lader tomrommet med innhold. Lerretene er monokrome, de fleste av dem svarte. Veggen bak de utstansede hullene bidrar med sin hvite farge, og motiver trer frem. Hennes hullsystem følger lys og skygge i de opprinnelige bildene, slik at hullene er små der fargen skal beholdes mørk og store der lyset faller. Prinsippet ligner de såkalte ”benday dots”, som brukes i for eksempel tegneserier (og særlig tatt i bruk av pop-kunstneren Lichtenstein), der prikker i primærfargene fungerer sammen på mer eller mindre konsentrerte områder og slik oppfattes som ulike farger og valører. Sentrum i Furunes’ prikker er på sin side alltid like langt fra hverandre, det er størrelsen som varierer. En annen viktig forskjell er at prikkene ikke er farge, men fraværet av farge.

Hun har tatt utgangspunkt i fotografier hovedsakelig av mennesker, og beskjært dem til close-up portretter. Flere er hentet fra historiske arkiver, blant annet rasebiologiske, og de portretterte kan slik tillegges triste, tabubelagte skjebner. Som betrakter kan man også velge å la være å relatere dem til sin kilde, og betrakte dem som universelle, menneskelige uttrykk. En av seriene har nettopp tittelen ”Portraits of Pictures”, portrettene er altså annenhåndsrepresentasjoner – ikke portretter av mennesker, men av bilder. Arkivmaterialet fremstår i bearbeidet drakt. Det er likevel i høy grad individuelle subjekter som ser aktivt tilbake på en. Særlig i overlyssalen, der seks kvinneportretter fra serien ”Mea Culpa” og ett monumentalt portrett av ei ung jente (hovedverket ”Portrait of Pictures, Portrait 40”) virkelig stirrer på en fra alle kanter. ”Mea culpa” er latin for ”min feil”, og stemningen blir både unnskyldende og anklagende idet skylden sendes frem og tilbake mellom betrakter og betraktet. Atmosfæren er alvorlig.

Foto: S.L.

Samtidig er bildene poetisk vakre. De vibrerer med betrakterens bevegelse; helt nært kjemper øyet mot den optiske forvirringen når hullene blir autonome, grafiske elementer og flimrer for synet. Man må et stykke unna for å oppleve motivet. Teknikken får portrettene til å formelig puste (et ideal særlig i renessansens portrettkunst), og passer derfor veldig godt til de sjelfulle ansiktsuttrykkene. Mindre spennende blir det i de mer dekorative bildene av blomster. Verk som ”Hybrid Poppy” minner om Warhols motivkrets, og får i tillegg noe pop-aktig maskinelt over seg. Dette gjelder delvis også resten av bildene av aluminium, som mangler mye av dybden som finnes i de matte lerretsflatene.

Helheten er meditativ og stillferdig i svart og hvitt. ”Hvem er det som ikke reflekterer lys?”, spurte realfagslæreren min på ungdomsskolen hver morgen når han lurte på hvem som var fraværende i klasserommet. All tilstedeværelse kan sees kun på grunn av lys. Det er mellomrommene, rytmen mellom hullene, og lyset som treffer gjennom dem som gjør motivene både synlige og mulige i Anne-Karin Furunes’ bilder.

Anmeldt av Solveig Lønmo

Foto: S.L.

Darko Stojkov: Stillbilde fra filmen “Second Journey”, 2010

Publisert i Adresseavisen12.06.10

Falstad Kunst 2010
Anna Baumgart og Darko Stojkov
Falstadsenteret
6.juni – 19.september

To blikk på Falstads historie utenfra, slik den opplevdes innenfra.

I fjor presenterte to norske kunstnere sine tolkninger av Falstads historiske og samtidige rolle; i år er det en polsk og en serbisk kunstner som viser sine verk. I form var prosjektene mer engasjerende og utstillingen mer variert for et år siden. På innholdsplan engasjerer imidlertid årets versjon minst like mye. To sterke filmer utgjør denne sommerens Falstad Kunst.

Anna Baumgarts video ”Fresh Cherries” handler om overgrep av kvinner under og i etterkant av krigen. Med kroppen som slagmark for nazistenes behov, og med stempel som kollaboratører når overgrepet egentlig skulle vært over, har disse kvinnene lidd en dobbel offerrolle. Men uten å ha blitt sett. Baumgart har fulgt en doktorgradsstudent som forsker på prostitusjon i de tyske konsentrasjonsleirene, hendelser som ha vært fortiet og tabuisert, og ignorert av historieskriverne. Filmen er basert på intervjuer, og en skuespiller opptrer i ulike kvinneroller.

”Fresh Cherries” er dokumentarisk i formen, men tydelig dramatisert. Scenografien er svært teatralsk, og ligner den i Lars von Triers film ”Dogville” (2003). En kvinne ligger på en jernseng som står alene på et stort, svart gulv med hvit oppstreking der andre sengeplasser eller celler har vært – konsentrasjonsleiren er historie, men hun sliter fortsatt med det som skjedde. Sengen på det ellers tomme gulvet lades med alt det vonde og ensomme. Når den samme skuespilleren skifter rolle, oppstår en forvirring som er mer interessant enn ødeleggende. Vi hopper i tid og sted, mellom refleksjon og handling, mens budskapet stadig forsterkes: Skylden er feilplassert, men fullt opplevd. Hvorfor har ingen snakket om dette aspektet ved krigen? ”Nobody has asked me before”, svarer fru Barbara.

Darko Stojkovs film er poetisk og meditativ, men med skarpe undertoner. ”Second Journey” er filmet på hans reise fra Beograd til Falstad, en rute han kopierte etter den nazistene sendte 80 jugoslaver på i krigsårene. Underteksten er sitater fra historiske vitner, som forteller om øyeblikk av glede over naturen utenfor togvinduet. Regnet oppleves livgivende, og lager vakre dråper på vinduene. Husene er røde og gule, det har de reisende aldri sett før.

”Second Journey” spriker litt, musikken forandrer stadig sjanger, og en noe uforståelig del der mennesker og natur byttes ut med små plastmodeller av figurer på en togstasjon virker unødvendig. Filmens slutt er imidlertid magisk. Stojkov går i Falstadskogen med kameraet sitt, og de historiske skjebnenes nærvær smelter sammen med kunstnerens skritt og pust. Kameraet dveler, og bildene trekker ut til de blir konteinere for betrakternes egne tanker. Vi vet hva som møtte de reisende: 74 av de jugoslaviske fangene ble henrettet i Falstadskogen.

Anmeldt av Solveig Lønmo

John Stezaker: “He (Film Portrait Collage) II”

John Stezaker

John Stezaker

John Stezaker: “Mask XLVI” 2007

Konseptcollage

Blant mye annen god collage på dagens kunstscene, med de mest oppfinnsomme materialer og teknikker, er britiske John Stezakers (f.1949) enkle løsning både humoristisk og genial: Ett fotografi settes sammen med et annet, og en hybrid oppstår. Det er altså ikke det nytenkende og banebrytende som gjør britiske Stezaker til en kunstner å sette søkelys, det er snarere hans spesielle evne til å se kombinasjonsmuligheter i allerede foreliggende materiale.

Stezaker fjerner, legger til, dekker til, roterer og reparerer som en kosmisk kirurg. Serien “Marriage” består av portretter fra filmindustrien på 50- og 60-tallet, tvunget i nye konstellasjoner. Det glamorøse eller iscenesatte ved de opprinnelige fotografiene settes på spissen, og nostalgi blir til parodi. I serien “The Bridge” gjøres det samme med bilder av byer og bygninger.

Serienes titler forteller om kunstnerens konseptuelle innfallsvinkel til collage; broer og bryllup handler begge om forbindelser mellom mennesker og steder, samtidig som collage som teknikk er nettopp å bringe separate elementer sammen. De gamle sort-hvite portrettene får fornyet liv, glemte filmstjerner bringes i tale (i munnen på hverandre).

Ny mening skapes når ikonene ikke lenger er entydige, men viser til flere historiske øyeblikk på én gang. Aller sterkest står de nye bildene som symboler på en kunstners lekne konsept.

Solveig Lønmo

Publisert i Adresseavisen 15.05.10

Magne Furuholmen
“alpha-beta”
28.april – 24.mai

Bildene tømmes for sitt mulige potensial i en utstilling som forsøker å være finurlig.

Når vi ser en bokstav knytter vi den raskt til lyd og uttale, samtidig som vi subjektivt forbinder den med navn eller ord i umiddelbar erindring. Vi søker å sette flere av dem sammen slik at de danner betydning. For barnet som ennå ikke har knekt koden for forbindelsen mellom symbolene og sitt gryende språk, er bokstavene derimot først og fremst spennende former og linjer på papiret. Magne Furuholmen ønsker å gjenskape bokstavenes visuelle magi i sin utstilling ”alpha-beta”, der hvert grafiske trykk er en kompositorisk lek med en bokstav.

Popkunstneren Jasper Johns var lignende opptatt av ”things seen but not looked at” – symboler vi omgir oss med hver dag, men som vi sjelden betrakter eller vier oppmerksomhet som visuell form. Hans bilder av tall i serien ”Numbers” (1950-tallet), er et godt eksempel på symboler det er vanskelig å se separert fra det de henviser til. Men øyet kan øves opp til å gå tilbake til et prefortolkningsnivå, noe lignende det øret etter hvert gjør når det hører et ord gjentatt mange ganger. Ordet mister sin betydning, og blir snarere ikke-representerende lyd. Også dadaistene elsket slikt. Magne Furuholmens bokstavbilder har noe lekent dadaistisk over seg. T’en, M’en og U’en blir måter å dele opp bildeflaten på.

Men så er det de voksnes trang til meningsdannelse. I utstillingen er bildene montert slik at de sammen former ord – noe som er ergerlig i konflikt med det jeg håpet var bildenes hovedpoeng. Enda plattere er likevel valget av ord: ”CRY WOLF” og ”TAKE ON” blir overforklarte vitser heller enn artige hint til kunstnerens musikalske tilknytning. Ja, billedkunstneren Magne Furuholmen er den samme Magne Furuholmen som i musikkgruppen a-ha. Bruken av enkeltbokstaver for å forme ”SHINE TV” gir ingen aha-opplevelse, men reduserer Furuholmens opprinnelige konsept til noe overtydelig og banalt.

For selv om bokstavbildene hver for seg er på grensen til å vippe over mot rene dekorasjoner, og dermed falle igjennom som totalt ufarlige, har de hver for seg et (om enn begrenset) potensial for underliggjøring. Bildene fungerer godt som illustrasjoner, for eksempel i den første leseboka til barnet som altså fortsatt kan se bokstavene som mystiske kråketegn. Betrakter jeg G’en grundig begynner jeg å merke meg dens avstumpede rundhet og nestenavsluttede form, uten å knytte den til G for Gitar eller Godteri. Men ved siden av G’en har kunstneren skrevet et dikt, noe som trekker bildet tilbake til plattheten. Det blir litt for klisjéfylt, og konklusjonen må bli at utstillingen selv angriper sine beste intensjoner fra flere hold.

Anmeldt av Solveig Lønmo

Louise Bourgeois i 1990,
bak sin marmorskulptur Eye to Eye (1970)
Foto: Raimon Ramis

Louise Bourgeois’ “Maman” utenfor Tate Modern
Foto: Rob Telford (http://www.flickr.com/photos/cybertect/2069389382/)

Publisert i Adresseavisen 22.05.10

”Reality Check” er en ambisiøs utstilling som tydelig viser at Trøndelag senter for samtidskunst vil noe, vil mye.

REALITY CHECK
Trøndelag senter for samtidskunst
14.mai – 6.juni

I realiteten holder knapp økonomi til bemanning og utstillinger senteret hardt i tøylene. Nå strekker de kapasitetsstrikken og presenterer et stort knippe svært sterke kunstprosjekter som alle ville vært en separatutstilling verdig.

Med virkeligheten (hva nå den er) som felles prosjekt, vises verk som trekker frem, kritiserer eller utfordrer problematiske sider ved samfunnet. Arbeidene er selv stykker av virkelighet, altså virkeligheter, uten å bli alternative utopier. Kunstutstillingen er ingen estetisk virkelighetsflukt, men et møte med skitne baksider. Dog iblandet både humor og filosofiske snitt.

Lise Bjørne Linnert står for det mest engasjerende prosjektet, både praktisk og følelsesmessig. ”Deconocida – Unknown – Ukjent” handler om overgrep og vold mot kvinner i den meksikanske byen Juarez. Linnert arrangerer workshops der man kan vise solidaritet gjennom å brodere navn hentet fra lister over de rekordmange drepte og forsvunne, noe publikum også kan gjøre på eget initiativ i utstillingen. De dokumentariske videoene tilknyttet prosjektet er særlig gode, og representerer en virkelighet av fattigdom og mangel på menneskeverd. Helheten er både poetisk og hardtslående.

Et annet høydepunkt er videoinstallasjonen ”Complaints Choir” av Tellervo Kalleinen og Oliver Kochta-Kalleinen. I byer verden over har duoen invitert lokalbefolkningen til å komme sammen og synge ut om sine irritasjoner, og slik omdanne all den energien de bruker på å klage til noe positivt. I utstillingen ser vi underholdende og smittende klagekor fra blant andre Helsinki, Hamburg, Chicago, Singapore, Birmingham og København.

Med prosjektet ”Turrist” ønsker Anita Hillestad og Stig Olav Tony Fredriksson å belyse det byer ikke vil vise frem og det man ikke vil se i andre byer, og undersøker forholdet mellom overflate og faktisk virkelighet. De henter elementer og bilder fra ikke-steder, av narkomane på gata og ulovlig graffiti, og en fargerik og spesiell estetikk dannes i deres montasje som hermer en turistbutikk. Den utstilte bunaden har sprøytespissmotiv og Dora danker ut Domen på prospektkortene.

Som treukers gruppeutstilling i et lite galleri vil ”Reality Check” litt for mye. Den har festivalomfang, noe jeg slett ikke var forberedt på. De elleve tidkrevende kunstprosjektene er ment å styrke hverandre i konstellasjonen, noe de på mange måter gjør, men ender også delvis opp med å danke hverandre ut. Alle er de utsøkte viner hvis egenart nytes aller best hver for seg, eller i serie, ikke samtidig. Jeg har tidligere sett ”Complaints Choir” i flere gruppeutstillinger, men da kun fra én utvalgt by. Det er gavmildt å ville vise dem alle, men det kan hende jeg ville satt mer pris på dem om de i så fall hadde dannet en egen utstilling. Vil jeg ikke se mye god kunst på én gang? Det handler om å stole på at hvert enkelt verks kvalitet holder for dypdykk, noe alle de elleve her gjør, men formatet (tid og gallerirom) ikke legger til rette for. Man kan naturligvis selv dele opp ”Reality Check” i flere besøk, noe den virkelig er verdt. Den har nemlig også festivalkvalitet.

Anmeldt av Solveig Lønmo

Den antinasjonalromantiske brudekronen til Anita Hilledstad og Stig Olav Tony Fredriksson toppes av sprøytespisser.

Publisert i Adresseavisen 15.05.10

KiT Master 2010
Uta Freia Beer, Pernille Elida Fjoran, Kristofer Henriksson, Elisabeth Kjellesvik, David Lamignan Larsen, Love Evan Lundell, Robert Kristoffer Nilsen, Kezia Pritchard og Ingvild Kjær Tofte
Gråmølna
15.mai – 6.juni

Dette må være den helhetlig beste masterutstillingen på flere år.

Kullet på ni avgangsstudenter presenterer nemlig svært gjennomarbeidede prosjekter visuelt som konseptuelt, og kvalitetskurven er uvanlig jevn denne gangen. Utstillingen er i tillegg flott kuratert, og tar seg godt ut i Gråmølnas lokaler.

Filosofisk. Med sitt bitte lille kunstverk, en kube av ibenholt, adresserer Kristofer Henriksson store fysiske – og kvantefysiske – lover. Inni terningen har han plantet en regndråpe, får vi vite. Det harde treslaget er potensielt sprøtt, og kunstneren vet ikke hvordan det vil reagere på vannet. Mulig det vil sprekke, kanskje utvide seg. Kuben er kontingent med flere muligheter. Som Schrödingers både levende og døde katt, er vanndråpen både tilstede og forduftet så lenge vi ikke vet. Det er modig å la 1 cm³ representere fem års utdanning, noe Henriksson kun kan gjøre fordi han er så sikker på ideens teoretiske omfang.

Poetisk og forførende er også arbeidene til Kezia Pritchard og Uta Freia Beer. De handler begge om minnebilder og subjektive erfaringer. Pritchard har laget tre zoetroper, roterende sylindre for manuell sammenføying av stillbilder slik at de danner illusjonen av bevegelig film. Bildene er hennes egne flashbacks fra barndommen, hentet fra visuelle media. Verket handler blant annet om hvordan minner lar en reise tilbake i tid. Uta Freia Beers fotoprosjekt har en lignende nostalgisk undertone. Hva kjennetegner vennskap, spør hun, og får mennesker til å fortelle sine historier. Situasjoner avbildet i gamle fotografier iscenesettes på nytt, opptil førti år etter.

Samfunnsengasjert. Et mer eksplisitt samfunnsengasjement finnes i videoverkene. Pernille Fjorans fortelling om huset i Grensen 6 er sterkt oppriktig, og en vellykket kombinasjon av selvbiografisk og allmenngyldig. Fjorans ufravikelige ønske om å bruke kunst som undersøkende metode i saker hun er opptatt av, har hittil markert henne som en synlig og viktig aktør på byens kunstscene. I masterprosjektet stiller hun treffende spørsmål om forholdene mellom boligpolitikk og livskvalitet.

Motivene bak videoene til Elisabeth Kjellesvik og David Lamignan Larsen er mindre tydelige, men på svært forskjellige måter. Kjellesvik antyder, mens Lamignan Larsen eksponerer. I førstnevnte ser man utsnitt av to beslektede scener, der få virkemidler gir fysiske fornemmelser hos betrakteren. Videoen er en kroppslig demonstrasjon av egenskaper ved det faste og det flytende, og hentyder til en uavklart dobbelhet som får henge i luften. Lamignan Larsen viser på sin side en film om pornostjernen Hollie. Den er altfor lang for utstillingsformatet, og har mer karakter av dokumentar enn av kunstfilm. Historien er imidlertid godt fortalt, og den får meg til å like hovedpersonen. Men så var det altså dette med motivet; det er gjemt bak noe jeg ikke klarer å gripe som verken humor eller ærlighet. Kunstneren skjuler på en måte sine spor.

Om det å se. Ingvild Kjær Toftes akvarellinstallasjon er basert på dokumentariske bilder, og viser fellestrekk mellom ulike deler av visuell kultur. Verket henvender seg til betrakteren som et skattekart eller en rebus, og blir implisitt interaktivt idet vi får låne kunstnerens finstemte blikk for detaljer. Sammensetning av bilder er også kjernen i collagene Love Lundell viser i utstillingen. Egentegnede og approprierte bilder fra populærkultur flettes sammen i store bilder fulle av referanser. Lundell har forseglet dem med lakk, og slik har syntesene blitt fikserte virkeligheter.

I Robert Nilsens maleri hentes kunsthistorisk kanon inn. Som en urokkelig modernist lar han maleri være maleri – autonom, todimensjonal form og farge. Valget av farger er imidlertid basert på tallrekker generert av et program som registrerer atmosfærisk støy, hvilket plasserer Nilsen inn i et flott selskap av tallinteresserte trondhjemskunstnere (som Aksnes, Formo, Borg, Gangvik m.fl)

De nybakte masterne er altså en sterk gjeng. Det var jo også en veldig god bachelorutstilling for to år siden, kan jeg huske. Nå viser kunstnerne imidlertid en større bevissthet i forhold til eget uttrykk. Med distinkte stemmer er det tydelig at de alle ønsker å snakke til noen, henvende seg utover. Takk for en helstøpt opplevelse, og gratulerer så masse.

Anmeldt av Solveig Lønmo

Robert Nilsen

Elisabeth Kjellesvik

Ingvild Kjær Tofte

Publisert i Adresseavisen 15.05.10

“Åse Frøyshov”
Tekstiler
Trondheim Kunstmuseum
9.mai – 13.juni

Mens den amerikanske skribenten ser det typisk skandinaviske i Åse Frøyshovs tepper, er det en umiskjennelig amerikansk innflytelse som stikker seg frem i denne norske skribentens øyne.

Ublyge og høylydte, er beskrivende adjektiver for de store teppene til Åse Frøyshov. De har noe amerikansk ved seg, hvis man bruker for eksempel amerikaneres stemmebruk og utadvendthet som generaliserende metaforer; Frøyshov har også stilt ut flere av billedvevene i New York tidligere. Kraftige fargekontraster, og mange av dem i hvert teppe, gir utstillingen et freidig, på grensen til voldsomt, men overbevisende preg. Litt som en gruppe amerikanere med snakketøyet mer enn i orden.

Det er gjort et retrospektivt utvalg av Åse Frøyshovs tepper fra 70-tallet til i fjor. Fra å arbeide mest figurativt, forlot hun representasjonen til fordel for ren form og farge på 80-tallet. De to siste tiårene har hun igjen tatt opp gjenkjennbare elementer – men vever dem kun hintvis og gjemt mellom fargeflatene. Dette gir teppene en interessant dobbeltbunn. I serien ”Themes of Earth” (1996) er tydelige motivbiter, som papegøyefjær og løvemanker, å finne gjemt bak bladverk av mer abstrakt art.

Billedvevenes hovedformer er i seg selv som bladverk og buketter. Frøyshov holder seg sjelden innenfor rektangulære rammer. Slik oppfattes hvert teppe som en skulptur, eller i hvert fall som skulpturelt, noe monteringen litt ut fra veggen og i blant i kontakt med gulvet er med på å fremheve. De utstikkende teppedelene bærer seg selv, og demonstrerer at billedvever bygges opp som solide strukturer av tråder inni hverandre og lagvis – i motsetning til andre bilder der et underlag er nødvendig.

Teppene ligger altså og vipper mellom to og tre dimensjoner. Garntypene Frøyshov bruker, nylon, silke, ull og sisal, fremhever arbeidenes taktile kvaliteter ytterligere. Hårete trådfibre fra sisalgarnet danner tydelig tredimensjonale partier i veven. Blandingen av glatt og matt tekstur skaper liv i overflatene.

Nøye planlagte skisser av papirklipp i ønskede farger er skissegrunnlaget for vevteppene. Røffheten og hurtigheten i collagene er inkorporert i den tidkrevende vevprosessen, der overgangene mellom farger og former blir skarpe og kantete som nettopp klippet papir. Dette setter Åse Frøyshovs tepper, særlig de helt abstrakte komposisjonene, i nær forbindelse med modernistisk maleri (spesielt med de amerikanske etterkrigsstilene hard-edge og color-field, der også tekstilkunstner Miriam Schapiro er en representant).

Jungelbildene (”Themes of Earth”) er på sin side mer postmodernistiske, lekne, uhøytidelige. Også i serien ”India” (2009) er det dyriske tatt helt ut – tigerstriper danner fokuspunktet. Valget streifer amerikansk smak satt på spissen, som et maksimalistisk motstykke til skandinavisk, nøktern minimalisme. I utstillingskatalogen til den siste New York-utstillingen peker tekstilteoretiker Carol K. Russell på det ”utvilsomt skandinaviske” i Frøyshovs tepper. Her ser vi tydeligvis begge noe eksotisk og forfriskende annerledes hos kunstneren.

Anmeldt av Solveig Lønmo

Åse Frøyshov, fra serien “Themes of Love” 1993, Foto: S.L

Er de frivillige joggerne i ”Critical Run” bidragsytere eller statister, deltakere eller alibi? Foto: THIERRY GEOFFROY

Publisert i Adresseavisen 10.05.10

“CRITICAL RUN”
Thierry Geoffroy
Trøndelag senter for samtidskunst
8.mai

Den kritiske joggeturen var en artig opplevelse, men hva er utbyttet og hvem sitter igjen med det?

Rundt femten møtte opp for å delta i franskmannen Thierry Geoffroys kunstprosjekt ”Critical Run” lørdag formiddag. Den kritiske joggen var lagt opp fra Trøndelag senter for samtidskunst i Fjordgata, via Nedre Elvehavn, Bakke bro til Olav Tryggvasons gate, Nordre gate og Munkegata opp til Nidarosdomen – såfremt jeg fikk med meg ruten midt i de heseblesende diskusjonene. Å jogge betyr som regel å legge vekt på det kroppslige og fysiske mens tankene flyr fritt og uanstrengt. Under ”Critical Run” måtte beina rulle av seg selv mens hjernen skulle vies de store spørsmål.

Spørsmålene for diskusjonen var definert på forhånd av Geoffroy, og fulgte mer eller mindre logisk av den annonserte hovedproblemstillingen ”Er kunstens oppdrag å formidle en illusjon av demokrati?” Hvilken rolle kunsten og kunstneren har i forhold til politiske visjoner om kulturelle utstillingsvinduer der innholdet gjerne skal passe forhåndsbestemte rammer, er aktuelt både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Hvor fri er kunsten? Må kunstneren skreddersy sine prosjekter til å passe bevilgningshavernes preferanser for å få økonomisk støtte? At et ideal for kunsten snarere er å utøve et kritisk og selvstendig blikk på samfunnet, var noe deltakerne i diskusjonen syntes enige om. Det skortet typisk på divergerende synspunkter fra opponenter som kunne fått opp temperaturen et par hakk.

Andpustne og varme ble vi imidlertid likevel. Men løpet og diskusjonene ble avsluttet så plutselig. ”Nå er vi jo i gang, oppvarmet og klare for å diskutere”, utbrøt en av joggerne. Det var ikke lagt opp til videre diskusjon tilbake på senteret for samtidskunst. Hvor demokratisk er egentlig ”Critical Run”? Er hensikten selv en illusjon? Thierry Geoffroy skal redigere filmen fra de tre dokumenterende videokameraene, og presentere prosjektet på sin nettside. Han får copyright på våre uttalelser, og kan klippe dem sammen som han finner best. Deltakelse og møtetilstand er ikke automatisk demokratisk, peker kunsthistoriker Claire Bishop på i en kritisk artikkel (2004) om relasjonell kunst. I ”Critical Run” blir de løpende bidragsyterne på sett og vis ”brukt”, og får muligens fullt utbytte av prosjektet først når de får se den redigerte filmversjonen av joggen, signert Geoffroy.

Ikke desto mindre var det morsomt å få være en del av denne internasjonale kunstbevegelsen, i bokstavelig forstand; ”Critical Run” foregår som en stafett fra by til by verden over. Fra Trondheim reiser kunstneren videre til København, Murcia og Istanbul. Spørsmålene han stiller er viktige, og formatet godt egnet for å få folk til å våkne. Med kameraet opp i ansiktet måtte man tenke mens man snakket, og prestasjonsangsten forsvant underveis. ”Critical Run” fungerer godt som avantgardistisk prosjekt – kunsten tas ut av galleriet og dyttes inn hverdagslivet en typisk lørdags formiddag i bygatene. Spørsmålene reiser nye spørsmål, og helst skulle man få vært med på dette flere ganger.

Anmeldt av Solveig Lønmo

Foto: THIERRY GEOFFROY

Foto: THIERRY GEOFFROY